søvnfylte øyenlokk

01.04: når de små øyeblikkene har tikket lengre enn man lar øynene observere med tydelige øyenfang, som man kan fange i et enormt spindelvev. man har ikke lenger muligheten til å hente inn timene der søvnen forvandler alt til drømmer og kroppen hvilende. trøttheten lar øyenlokkene gli forsiktig igjen, som et eldgammelt fjernsynsapparat.

våknet 05.28 en søndag og jeg lister meg stille opp for å lage havregrøt og drikke et enormt glass med vann. hendene mine er som sylskarpe tornebusker som stikker for hver minste berørelse med frost på fingertuppene. når solen skinner holder jeg den ofte under ansiktet, folder dem med håndflaten ut, ser for meg at jeg blomstrer med fregner som dukker opp sakte men sikkert. utenom det legger jeg dem stille på fanget, beveger dem i sirkler. alt for at de skal våkne til liv igjen. 

timene er for store, små og for mange. for meg er de korte og trange.

de flyr avsted i en virvelvind, dette gjør meg blind.

lukker de søvnfylte øyenlokk igjen, de blir klistret i synets glans

med en vakker blomsterkrans.

 

i aprilmåned puster hvitveis mellom tærne og nakne føtter

vinden siver i forsiktige strømmer igjennom edderkoppspinn.  

de stikker opp mellom lilletå og storetå, de små som tilslutt lærte meg å gå

tok meg vel imot og lot meg lære, erkjenne, erklære, glemme

så fort jeg var fremme

var alt glemt, tok hendene omkring

en lyktestolpe som skinte stort ned i mitt hule fang

ingenting å gjemme, ingenting å glemme

små og store kjensler. jeg har hvitveis i ørene

dette er Dina, hun er like glad i fregner som meg og holde bøker tett inntil brystet



dette har vært mine siste dager, har møtt dina og aleksander, vandret rundt og rundt i oslo i evighetens karusell, sett på blomster, gått over en blomstereng med mange voksende trær, kjøpt planter på ikea, drukket te fra fin skinnende tekanne, tegnet bestemor på verandaen, i stuen, på kjøkkenet, huset hennes i alle vinkler på et bildet (alt var spontant og ble feilplassert, men det gjør meg ingenting), plantet kaktuser selv om det vil ta år før de vokser opp og snart våkner menneskene igjen som jeg gir en varm klem. 

3 kommentarer

Regnboge

06.04.2014 kl.17:24

Greinete tre i tekoppen!

Og so vakre, flytande ord.

zipony

06.04.2014 kl.19:23

åh jeg vet jeg har sagt dette før, men får ikke sagt det nok: du skriver så nydelig. og det ser ut til at du er skikkelig flink til å tegne også, wow.

k.

07.04.2014 kl.09:04

<3 skrivingen din

wondersoftea

07.04.2014 kl.13:45

zipony: det varmer hjertet mitt, tusen takk. <3

Skriv en ny kommentar

hits