rottepoter

en mandag vandrer jeg  opp over bergene, bakkene, slettene, trærne, helt til toppen av blomsterengen. den harde følelsen av ensomhet dunker hardt i brystkassen. sommeren er små skritt unna, vil ikke møte mitt eget fjes i bekken enda ett år, uten å holde min hånd i en annens.

høsten før denne høsten bestemte jeg meg for å aldri plukke et eneste høstblad fra trærne igjen, ikke før de hadde falt ned fra bakken idet minste. samvittigheten krøp opp i nakken min om alt det levende jeg kom til å ødelegge. der i toppen av treet tenker jeg på alt det sårbare og alt som ikke tåler den minste berørelse. tanken slo meg videre på at da kunne jeg aldri plukke flere blomster i hele mitt liv, om jeg skulle bevare alt det levende og la det vokse seg stort og sterkt. jeg ble overvelmet og sovnet kort tid etterpå. nå plukker jeg blomster og har kronblader i munnen, ganen og magesekken. små puslige blader og blomsterstilker, drar opp en liten bit fra planten i gangen. lillesøster smetter opp trappen og står rett ovenfor meg idet jeg lar det falle inn i munnen min ned fra fingertuppene. tygger, svelger, hun stirrer, sier vemmelige ord, men jeg er ikke redd. jeg blir en stor, sterk og robust plante, ser hun ikke det, hun sier de er giftige, hva om du dør. jeg ler, å bli en plante er vel ikke farlig

Krokus og Petunia har bodd her nøyaktig en uke og to dager. det er fryktelig fint å ha flere rottepoter som løper opp og ned skuldrene på en, oppi håret, de bor forsåvidt svært mye av tiden i genseren min også, der de løper rundt og rundt, som jeg er en karusell.


en lørdagsmorgen med yoga, sollys gjennom de små kjellervinduene og gresk yoghurt

her er min hånd og pappas hånd. hans er hard, robust og stram, min er myk, pjuskete og sårbar. gjennom vinteren får hendene mine en rekke sår og harde skorper som jeg stryker på for å lege dem raskere, men kulden sniker seg innpå og tørker ut det lille det har av liv. en fin beskrivelse på hvordan vi er ulike mennesker, pappa er robust som stål, jeg er sårbar som nypleid silke som kan rakne i to ved hvert minste jordskjelv.

3 kommentarer

k.

15.03.2014 kl.17:50

du skriver så utrolig vakkert og sårt og drømmende og tilstede, men samtidig er det utrolig lett å kjenne seg igjen i. helt fantastisk!

(og herregud rottene dine! babier <3 hvor gamle er de?)

wondersoftea

15.03.2014 kl.23:02

k.: åh hjertelig, tusen takk for varme ord. <3
de er omkring syv uker og noen få dager gamle! de er verdens fineste

zipony

16.03.2014 kl.12:55

åh du skriver så nydelig, ordene dine får meg til å føle noe

wondersoftea

16.03.2014 kl.19:13

zipony: følelser er det aller beste jeg vet om, tusen takk vakre sjel!

Skriv en ny kommentar

hits