grener

strekker armene mine opp foran magen, alt er rent, det er så fryktelig åpent, sårbart og pent på samme tid. kroppen og jeg, vi flyter med vinden og når jeg lar tiden glippe sine abstrakte tråder, når man gjør alt annet enn å følge med faller du til siden og glipper det lille taket av fornuft du hadde. vi puster dypt, snakker sakte og drikker te med en halv teksje honning oppi. sollyset har ikke berørt noe annet enn nesetippen de siste dagene, idet man har trasket forbi i all hast på vei til et annet ærend enn akkurat nå, men man holder varmen allikevel. med håndflatene ut mot speilbildet ser man seg selv som et voksende tre. blodårene presses mot hudflaten på en og danner grener til alle kanter. trær som svaier fra side til side, trær som er fanget i glasskrukker og som ikke riktig vet hvordan de skal komme ut og sist men ikke minst ensomme trær som flyter langs elvebredden i kalde åndedrag, alt utenfor virker lydløst og fjernt, men man vet aldri riktig hvilke sti man bør vandre for å komme frem.

fra nå av skal jeg puste mer med magen, for da legger plutselig øynene mine merke til de vakreste ting som agavesirup som skimter lysende sirkler fra kjøkkenet og lyder man aldri ofrer en eneste tanke, for det er disse observasjonene som man kan skimte hvert eneste øyeblikk som er de vakreste.








Én kommentar

k.

27.09.2013 kl.10:42

ugh, så fint, og høstbilder <3

Skriv en ny kommentar

hits