En dag fylt med te, er det alltids tid til å le

Det er lørdag, tidligere idag skinte solen  for fylt og jeg satt lenge utenfor på kanten på en trillebår og trakk inn den friske vinterluften. Vinteren er så vakker og fortryllende på sin egen måte. Med all snøen som kommer i så mange mulige konsistenser. Selv om vinden tar og rusker og river håret mitt og panneluggen i alle mulige retninger på en gang, så hører det vinteren til.

Spesielt de dagene jeg bestemmer meg for å gå en annen vei enn den vanlige fra bussholdeplassen. Den vanlige er to kilometer kortere og alt for lang. Vel slikt går det når sentrum betegnes som gokk for alle og enhver, når du itillegg bor 3-4 km langt ute i de øde landemarkveier. Går og går mot stormen som en forfryst pinne og funderer på, skal jeg legge meg ned og søke bjørnehi. Det rives i den oransje strømpebuksa full av hull, jakka som ikke er særlig varm og sekk og votter og bannebånd holder såvidt varmen i meg. Etter meter etter meter, snart fremme nå dundrer en bil forbi meg. Og stopper opp, jeg ser min onkel og løper mot han. Han sa mine isrøde kinn og blir smålig oppgitt. Vel, man burde ikke gå hjem uten stort med klær på seg.



Til uken får jeg kanskje to nye rotter. Det foregår en lang tankeprosess i hodet, egentlig kunne jeg kalt dem Golum, Frodo, Fnurkel eller lignende. Men peppermynte og kruspersille hører med.





Ingenting går etter planen (som vanlig) og jeg dekorerer og klipper i en blomsternattkjole som rekker ned til tærne mine. Kort og lange ben som bare beveger seg fra side til side. Den skal syes litt her og litt der, og den har nye ermer som svaier til sidene. 

Det fyller seg opp tekopp etter tekopp på det burgunderrøde skrivebordet mitt som er fylt opp med brev, fargestifter, maling og noen pakker med te fra indiska. Det er en gul tekanne som er fylt opp med glitterpenner, tusjer og fargestifter i forskjellige størrelser og en liten rosa boks ved siden av. Skrivebordet er arvet av min oldemor Birgitte, som hadde enormt med søsken som alle brukte det skrivebordet. Undrer på hva de foretok seg med, hva de tenkte, hva de skrev og tegnet og skapte.



I løpet av april/mai, de første vårmånedene i fjor lærte jeg å puste med magen, å kontrollere hodet i en positiv syklus og alt begynte egentlig å gå av seg selv fint og fredfult. Vil takke verden, og all den rene pustingen ved meditasjon og yoga. Og jeg tror det er noe av det beste som har hendt meg. (Kanskje det kunne vært fint med en historie bak dette, men den er så alt for lang, derfor blir den ikke nevnt med en gang)

For slike små ting kan gjøre deg frisk fra topp til tå, og få deg til å finne livslidenskapen og all gleden og få fram positive tanker. Det er vakkert. Siterer litt til George Harrison og hans tanker om at hvis man ikke er tilstede psykisk med følelser og tanker, så er man ikke tilstede i det hele tatt.

Det er så deilig å endelig høre til, det er så deilig å endelig kunne leve og smile med hele hjertet. Tenk at jeg har funnet mitt, ihvertfall litt. Jeg lever. 

4 kommentarer

Regnboge

20.01.2013 kl.10:34

Fint både å sjå og lese.

<3

novemberregn

20.01.2013 kl.10:47

Dine fantastiske ord, åh.

(Har du fått brev forresten?)

johanne

20.01.2013 kl.12:52

(jeg vil gjerne høre historien din)

bloggen din er en vakker blomst

Sol Magdalena

20.01.2013 kl.13:38

Du er skikkelig heldig som skal få rotter! Jeg får ikke lov, jeg. Hadde en da jeg var liten som hette Nepomuk, haha. Årh, skulle ønske jeg også bodde litt øde, det kan være litt slitsomt å bo midt i byen av og til.

Skriv en ny kommentar

hits