flytende bølger

idet siste har bølgene grepet hardt om meg, hardt om hjertet mitt, hardt om livet. jeg går skjelvende ut i verden og fyller lungene med blomsterstøv, jeg legger meg ned blant de høye gresstråene og sollyset varmer hver minste del av huden min som ikke er dekket av tøy og klær, varmer ben, armer og ansikt. sollyset pulserer mot meg og jeg holder blomstene tett inntil brystet for å ikke falle over ende. hele dagen går jeg i sirkler, sirkler i hodet, sirkler utenfor, på kryss og på tvers, alt går i sirkler. men for å ikke drukne holdt jeg meg fast i det lille, jeg lagde små rawkaker i dag, plukket brennesle og løvetann i hagen, lagde en suppe med brennesle, søtpotet, blomkål, spinat, gulerot og potet. smiler litt fordi jeg vet det er viktig og det roer meg litt ned. 

denne våren er jeg pakket inn i en hvit sky og jeg kan ikke annet enn å hvile, mange av filtrene mine er borte og tårene mine renner i store strømmer, av utmattelse og tristheten som presser seg som to sorte hull i brystet. nettene blir lysere og idet jeg sovner finner jeg et ørlite snev av ro som gjør meg litt mer tilfreds. 

 

benedictesol

http://benedictesol.blogspot.no/ her bor jeg! jeg kan ennå ikke blogspot så det er litt rotete den første tiden men det vil nok ordne seg. for det mest skogssysler, kjærlighet, tegninger, malerier, ord, tanker, følelser og alt jeg liker i billedlig form. 

hva er

hva er alle disse summende tanker som opptar mitt hodet.

hva er det lille lag av støvfylt tåke som bare vil forbli.

hva består disse dagene av, vil jeg forsvinne, fordufte, bli i et med dem. 

hva består tilværelsen av

hvorfor kan jeg ikke glippe imellom en dørsprekk i et lite sekund. for det gjør så vondt å være livløs, noen har trykt på pause, er det meg selv mon tro.

helt ubevegelig, uten en eneste tanke, et ansikt, en form. 

vandrer som utstrakte tråder som ikke vet hvor de skal fare eller gjøre av seg hen

hvor ble jeg av i alt mylderet, mine tanker fløt vekk med dem.

håper "spill av" knappen dukker opp igjen

 

(det eneste jeg vet med all sikkerhet er at det viktigste er å fylle hjertet sitt med ro.)

hodevask

vasker små støvkammer i hjernen med ord på papir, i hånden, på små papirlapper, i notatbøker, på veggen og hoppende ut av munnen i små bølgeskvulp

små stykker av øyeblikk, følelser, tanker:

føler meg lykkeligere, helere, roligere, i et med jorden, naturen, tilværelsen og alle vindpust som treffer vinduet mitt. føles ut som om min sjel er gammel men jeg er da bare 18 år!!! 

sitter i en seng, ser på at han røyker sigaretter og lukten siver sakte men sikkert inn i neseborene mine, skal vi ha sex nå undres jeg over men jeg banker på døren senere og vi ser uforstående på hverandre. tror vi tenker det samme at det ikke gjør så mye for vi er bare mennesker

kroppene flyter og synker, i et og fra hverandre

det føles litt ut som om jeg oppdager, ser, berører verden på ny, flyr, faller, ramler, hopper, beveger føttene sakte på bakken igjennom blomster og gresstrå, følelsene stiger og synker på et barometer. når man har rensket igjennom hvert eneste lukket rom i hjertet, sjelen, tankene så blir verden et vakkert eventyr. jeg vandrer fritt

ønsker ikke lenger hustak, seng, trygghet. vil ha: skog under føttene, sove på våte gresstrå, gjemme meg høyt oppe i tre, leve som en bohem og vandre med et bittelite telt  uten en eneste gjenstand, men imellomtiden gjør jeg det når jeg kan, danser under bladene som folder seg nedover og under det klare månelyset i hagen

sitter plutselig på en kjøkkenstol hos bestemor, hun smiler og ler hvert eneste sekund, klemmer lenge, ti mennesker på stoler med treben og klirringen fra gaffel, kniv, asjett høres ut som et orkester. jevnlige lyder som flyter med hverandre, store og små lyder som former en vakker melodi. det er en vakker bakgrunnsmelodi mens de former bokstaver, ord og setninger utfra stemmebåndet sitt. jeg klirrer med gaffelen min jeg også, sier ikke et eneste ord, lytter bare etter

har lest kloke tanker som at verden kun går videre når en gjør noe rart, annerledes, ikke står stille som en ubevegelig statue eller pinne. ingenting galt med det, men det brenner så i hjertet når jeg ikke kan gjøre som jeg føler for, ønsker, begjærer. det gir meg selvtillit nok til å: gjøre yoga når, hvor enn jeg vil, bevege kroppen i en dans, dufte og plukke blomster, feste dem i håret, leke i trær, huskestativ og synge mens jeg sykler i et virvar av blader. 

og man går nødvendigvis ikke på rusmidler fordi man går med fargerike skjørt, smiler og danser naturdans, (som alle tror/påstår) mennesker er noe av det rareste jeg vet om, en underlig rase jeg aldri blir lei av å observere.

 

Gjennomsiktig glass

Enkelte dager ser jeg verden igjennom gjennomsiktig glass med en nyanse av grått: 

og jeg tenker på en hånd som kunne holdt min i sin: 

hvisket dikt og ord som trøster og styrker, deler kopper med te og knyter fingrene sammen like tett som et helt garnnøste som aldri kommer til å ryke fra hverandre. 

 

notatbøker





og noe bittelite en søndags ettermiddag: 

blommor

for en ukes tid siden fant jeg fram fotoapparatet, fylte håret med blomster, duftet på dem lenge og jeg pirket fram så mye ro av alle de vakre fargene og duftene, blomster gjør verden godt:

all magien er plukket i bestemors hage, og det gjør det vel bare enda mer fortryllende. 

håndflater

idag er mine håndflater åpne, knyttede, harde, stramme, vonde, lette og jeg legger dem på fanget for å puste. det er ingen panikk, men livsgleden min rant igjennom fingertuppene og det eneste som er mulig å fylle sjelen med er: ro ro ro, for det finnes ingenting annet igjen. jeg er takknemlig, i en oppbyggingsfase og det er mange ting jeg ikke lenger mestrer å gjøre som å løpe, gjøre yoga/meditere lenge/det går i små mengder,  være sosial lenge om gangen, leke i skogen eller generelt alt jeg gjorde før. men jeg er glad for at stormen ikke blåste meg helt vekk og at jeg kan dufte på blomster i hagen til bestemor, gråte til fleet foxes, få varme klemmer, drikke te, sykle så sakte så sakte og stirre på alt det grønne i skogen, sitte på benker og notere i notatbøker. jeg er ikke helt skylt vekk, selv om jeg til tider føler meg knust helt inntil hjerterota så finnes jeg fortsatt. 




et lite pauseøyeblikk: 

presser dem i håndflaten min, i håret, ørene, neseborene, dufter dufter dufter. vil opphøre til en liten og vakker blomst. bli trykket og tørket mellom harde avispapir. de ligger stillestående, sidelengs, opp langs lange tråder og ned igjen, bakvendt på en og samme tid. blomster er det vakreste som finnes, husk å fylle vinduskarmen, gamle bøker eller en liten mummikopp med blomster disse regnfylte dager når høsten er på vei for å gi alt liv en god og lang pause. 

dans, skygger, lys

Livet er et enormt eventyr og neste sommer er jeg fri til å gjøre hva som helst, jeg tenker, planlegger, prøver å organisere hva som er lurt å gjøre først, vente litt med men jeg vil bare leve og la alle eventyrene falle på rekke og rad. Imellomtiden smiler jeg enormt, maler, drikker te, danser meg i søvn, titter med forstørrelsesglass for eventyrene finnes bak hver eneste gren. Forresten, mine planer består av å bo en periode i et tempel i India, reise rundt hit og dit, komme inn på kunstakademiet, studere enda mer kunst i utlandet eller lignende, kanskje bo i en liten leilighet med Cornelia engang. om det ikke går rundt skal jeg smile uansett og flytte til et vakkert land.

Livets vakre eventyrlige dans, dette er meg og en annen eventyrer som er like glad i å danse som meg selv. 

for tiden studerer jeg og samler sammen et hav av skygger på mobilskjermen, teltduker og lerret: 

jeg elsker sammenhengen mellom trær, vind, blader, solstråler. hvordan vinden får trærne, grenene og bladene til å svaie, sollyset slipper sterke stråler som får alt til å reflektere på enkelte synlige flater og former. eller hvordan de små strålene som slipper til mellom grenene, de ytterst få som lyser som tykke eller tynne søyler.


ikveld tok jeg med meg sykkelen for å se solstrålene sive igjennom trærne og omfavne ansiktet mitt mellom løvbladene: 




alt er fylt med tryllestøv og magi

lysende

"jeg er fri jeg er fri jeg er fri" roper jeg av full kraft, maler med en marihøne på hånden og vinden suser igjennom håret mitt. 

deretter løper jeg til solen går ned gjennom skogholtet og det lyser oransje når jeg farer med det alt for høye lerretet med inn igjen. tegner til klokken er halv to på natten og tenker på oldefar som malte og malte og som jeg skal spørre bestefar masse om. familien min har fine navn som: Klemmet, Edel, Adelheid. Etternavn: Klemmetsen

<3

døsig

nå har jeg båret rundt på veldig tunge sinnstemninger i to ukers tid, det blir bare mer og mer intenst med dagene om jeg ikke søker flykt i ensomhet og ro. på tirsdag syklet jeg hjemover og jeg måtte hviske i to timer "ikke gråt ikke gråt" for å holde ut. jeg plukket nyperoser på veien hjem og tørket dem mens jeg lå i hengekøyen med en sovende rotte ved min side. det gikk litt bedre når jeg fylte opp lommene med nyperoser og rødkløver og jeg fikk en klem av en hest noen få hundre meter fra huset vårt.

idag har jeg forsvunnet inn i siste del av Just Kids, perspektivet til livet og hele tilværelsen min har endret seg betraktelig fra et og et halvt år siden, det var sist jeg leste den. da tenkte jeg mer på å kun skape for min egen del, gleden i seg selv. nå har behovet for å dele, spre budskap, verdens vakkerhet og tunge følelser blitt større enn noen gang.

jeg sitter krokbøyd over sengen min, får tårer i øynene, ved hver minste bevegelse kjennes det ut som om kroppen trår på glasskår. tenker på rabarbrakjeksene jeg skulle bakt for fem timer siden, to timer til jeg må legge meg i søvn, føler meg døsig. pakker sammen blomstretekjoler, et lite maleskrin, notatbøker, tegneark, en mummibok, tusjer, penner, blyanter, hjemmetørket te, badedrakt, et kamera. imorgen skal jeg sitte på tog i 8-9 timer til et lite sted i Sverige til en fin venninne. det blir en veldig god opplevelse.

ønsker

noen ganger, flere titalls ganger iløpet av dager, timer, minutter, sekunder

ønsker jeg å forme ord

å dele fra ytterkanten på tungen

til noen som jeg kan holde trygt i hendene

det er skummelt, jeg skjelver 

når de blir til liv og når andre øyne og ører kan tolke dem

jeg vil gjerne lese

mine rene dikt, tekster, poesi

fra hjertet som pumper blod

til et annet dunkende hjertet

og omdanner all kjærlighet ut til årene

 

jeg vil gjerne lese høyt, med klar og ren stemme

ut til verden, alle ord og tanker jeg tenker på 

mine dypeste, skildrende tekster

for jeg former så mangt

men jeg må begynne med

to rene håndflater

som kan holde mine i sine 

som forstår hvert minste ord og 

gir meg en klapp på skulderen,

ikke minst trygge følelser og ro

vi ror langs elvebredden og tilbake

jeg kan ikke vente på å

lese i en skurrette mikrofon på et lite bibliotek

eller i byen, på kafeer eller på et gatehjørne.



fra når stjernehimmelen var klar, når det enda var frost på bakken langt på formiddag og kulden skar igjennom ullgenseren min helt inntil brystet idet jeg syklet nedover bakkene.

blå og ferskenfarget

mistet en hel flakse med glitter utover hele skogsbrynet ved morgengry, iløpet av de neste timene lot den lille fossen alt falle nedover nedover helt ned til enden der et par hester møtte glitteret og løp til nærmeste gjemmested.

idag skrev jeg intenst i førtifem minutter ved en andedam før jeg måtte gå videre om stor smerte, det lettet og jeg leste hele fortellingen for psykologen min noen timer senere. store enorme kolossale skritt. fremgang!!




så ble verden blå og ferskenfarget på en og samme tid.

alt smått

prøver å gjøre meg selv godt ved å: vandre ved elvebredder, lage store frokoster, glitter, liv, rotter i håret og pannekakerøre i hånden.

sovner bort, hviler på gresset med musikk i ørene, puster raskere, hodet danser. kroppen beveger seg så mye i form av dans at knærne sier stopp og nærmest knekker sammen, så jeg må sitte stille en hel danseaften, klemmer og ler istedenfor, beveger meg rundt i store og små sirkler for å ikke forsvinne helt, puste bort, vil finnes jeg også. hadde det fint i tre dager og den tredje kvelden kom jeg på at det ikke var noe å skrive/si/forme/arbeide med for alt var fint. en uke før det tegnet jeg tykke streker, skrev at jeg tegner for å markere noe som helst ned og ikke bare indre smerte. for å vise at jeg finnes selv om jeg har visnet bort.




Kjærlighet

Jeg trenger kjærlighet og ingenting er sterkere og klarere enn det. 

Roen og tryggheten rodde i store tråer rundt og inni meg idet jeg visste at du befant deg på samme sted. Idet vi rørte hverandres nærvær ved soloppgang rundt bålet var det et kyss på min høyre hånd og vi klemte hverandre nær. Jeg vil bare se dine øyne glitre igjen, så mange sekunder å vente på.

29.05.2014

jeg klarer ikke å uttrykke en eneste følelse: repeat

(er du ensom eller redd) 

har tårer fanget under øyelokkene som gnager og gnager ved hvert minste vonde ord, spesielt før jeg sovner. om nettene drømmer jeg om alt absurd og vondt. når jeg våknet husker jeg mye eller lite. jeg har ikke husket en eneste drøm på mange år men nå er de her alle sammen. 

kysser bakken for å la årene åpne seg og la jorden åpne seg i store folder innunder årer, blodet som pumper. 

for to dager siden gikk det opp for meg at jeg er vandrende testøv uten en eneste redning eller noe å holde fast i, vandrer og vandrer etter ro. alt ligger i det at jeg ikke har et eneste filter å gjemme meg i, alt går inn uten at jeg ønsker. ingenting å gjemme seg under, jeg er redd for hva alle disse følelsene kan gjøre med meg. jeg savner de lange, hvite gangene til psykologen min og det store vinduet som alltid er halvveis lukket. 

vennligst ignorer min venstre hånd på denne tegningen. 

bjørnebær



jeg har brukt dette stedet en god stund nå først og fremst for terapi og for å vokse. nå er alt litt klarere og derfor flyttet jeg tilbake til blomsterkrukke om det var kort eller lenge det vet jeg ikke. men det føltes i hvert fall riktig akkurat nå. jeg skal også prøve å dokumentere litt mer om livet på landet fremover, for det er det beste av alt. alt fra nysprukne egg med kyllinger i til en gris som løper ute på plenen og busker i hagen.

12.mai

glitter under øyenlokkene

min helg har bestått av 80-talls bursdag, jeg kan dele litt bilder senere. det var superfint. jeg fikk badet i sjøen med tre små brennmaneter som fikk meg til å svømme raskere enn noen gang før, og klassen min løp ned til huskestativ og lekte som små barn helt til Emilie/bursdagsbarn ropte at det var kake. deretter løp vi til festlighetene igjen. dagen etter dro jeg til vakre Celin og vi var få mennesker som så på Grease, satt på gresset og lo av absurde bibel historier. her er min søndag i små ruter mellom mange timer med skolearbeid:



glitter under øynene. 

vanning av planter og jord på fingertuppene


dette er maleriet malt av Cornelia som jeg fikk i fødselsdagspresang. jeg åpnet det under mange ballonger og lite lys, jeg forsto ikke så mye annet først enn at det var en hobbit før jeg løp ut på kjøkkenet for å se nærmere på det. idet jeg åpnet papiret fikk jeg så vondt i hjertet og tårene presset på fordi det var noe av det vakreste jeg noensinne hadde sett. det er meg i hobbitkjolen min, og ansiktet ligner på en blanding av oss begge. 





små skatter fra brukthandler og hagen vår er som et eventyr for øyeblikket



avokado

små utsnitt

jeg har ti utstrakte planter og epletrær inni magen, om du bare hadde visst hvor mye presser, strekker, dytter, løfter, flytter, passer på. har hundrevis av støvkorn inni ørene, derfor når ikke buldringen av plantenes hvisken frem. øregangene er ikke tilstrekkelige innenfra, for de er utenpå. derfor er det viktig å slippe inn frisk luft og krølle seg inn i et enormt blomsterskjørt med lyden av: krypende rotter, rottekos i ørene, teslurking, teskjeer som dunker forsiktig mot flater, porselen, kopper, glass og et hardt dunkende hjertet som kjennes i hele kroppen fordi man har svømt og syklet litt for langt. om man er redd og litt for engstelig hjelper det å legge en bok på magen og holde hardt rundt den, la kroppen svinge fra side til side, late som om boken og en selv er et. bøker er trygt

en liten oppsummering: lesing ved et tre, en blomst, skygger, tegning ved en liten elv, nattetegning og et maleri som forhåpentligvis er ferdigstilt, snart. 



dette var forresten mitt første maleoppdrag, fargene er mye klarere i virkeligheten. 

beklager for små tendenser av at det meste er sidelengs. for tiden leter jeg etter gode kunstskoler. 

vårsyssler

det som tar noen få minutter av ditt liv kan brukes til å plukke noe som spirer og gi det evig liv iform av å presse det i tykke bøker som står stablet på oldemors gamle skrivebord. tenk at små frø som vokser opp av bakken med hjelp av regnvann, jord og sollys kan komme i så mange former og farger. en kort uke senere fester jeg et par av dem på et postkort som jeg sender til andre siden av kloden. avstand er trolig noe av det merkeligste jeg vet om. 



for tiden venter jeg på at rabarbraen skal modne, eplene i bestemors hage skal vokse frem og alle de små bringebærene i hagen og ved postkassen vår spirer. jeg gleder meg til å lage rabarbra-pai med jordbær på toppen

rødbeter og grønt blekk

når hodet er tett  lar jeg flere titalls dråper med vann fra springen renne nedover genseren og armene mine. 

noen ganger undres jeg over hvordan jeg hadde sett ut uten et eneste hårstrå på hodet. og jeg sender brev rundt om i norge, til både nord, sør og vest, til sverige og til japan.







jeg liker haken, fregnene og hendene mine. hva liker du med din egen kropp? 

glitter

for syv dager siden løp jeg rundt med et saftglass i et hus fylt med mennesker og venner, fylte saftglasset med små glitterflak og ropte høyt høyt at hjertet mitt skinner like mye som dette glitteret jeg har inni kroppen. som om det ikke vil gå i oppfyllelse med mindre alle fikk vite det. de fleste fikk gult glitter i pannen og håret, verden blir så god av glitter. noen ganger ønsker jeg bare å leve i en liten krukke med glitter og skinnende gjenstander i, så det kan skinne sterkt og klart utenpå helt til jeg er klar til å skinne innenfra. 

i kveld feiret vi bursdag og når stjernene lyste klart på himmelen som mange tente lykter løp hedda, malin, victoria og jeg rundt og rundt blant hundrevis av gresstrå med en ballong og en glitterdusj omkring oss. det var magisk og glitrende, ellers danset jeg en såpebobledans og plutselig var det natt og alle sovnet i sin egen seng. 






Krokus løper over en mummibok

idag fant jeg ut av mange ting, alle ting, det klarnet opp og jeg følte meg litt som en svevende gul ballong med rosa prikker på. litt som at om man har brekt et ben skikkelig kan man ikke gå normalt dagen etterpå eller årene om det gjelder mer alvorlige ting. det er veldig befriende.

om noen vil vite hvordan det er være veldig psyk, overganger, forskjellige faser, perspektiver eller overgang fra psyk til frisk så si gjerne ifra fordi åpenhet er det viktigste (dette blir bare fra mine synsvinkler og erfaringer selvsagt). kanskje for å gi noen håp, bedre innsikt, forståelse og lignende. jeg har ikke vært så nærme frisk som det jeg er nå på fire år og det gjør meg litt redd og glad på samme tid.

Krokus løper over en Tove Jansson og mummibok: 



en liten liste over ting jeg gleder meg over for tiden:

- varmt sollys

- å sitte med varme tekopper i sola og se røyken sive oppover

- refleksjoner fra vann, lys, glass, vannkanner, dammer, sjøer og elver

- løpende rotter i seng, sofa og i håret

- mummitroll og mummikopper

- å kunne gå barbent på det fuktige gresset

- sykkelen min 

- å blande farger med akryl og akvarellmaling

Påske og notater

18. april

Det rundformede eplet trillet nedover magen hennes, frem og tilbake i varige vindkast. Tygger fem store biter, nå er de innenfor istedenfor utenfor. Den tykke saften av syrlighet sprer seg nedover ganen, gir næring.

Stirrer på platespilleren som snurrer rundt rundt rundt

Vil ikke forsvinne i hastigheten, lydene tar meg med til et annet sted, forsvinner inn i de små forvridde melodier av ydmykelse. Ordene sklir så lett, plukker dem opp fra en turkis benk, tygger, svelger, ruler dem rundt på tungekanten i ti lange sekunder. Jeg er ord, ordene er inni og utenpå meg. Ord er det eneste jeg forstår, i disse dager.

Jeg har en sol på armen som skal lyse opp, den vil være der i omkring 93 dager. 93 dager med ustabilitet, jeg begynner å tro at jeg aldri kommer til å bli bedre, det er ørsmå sterke løgnbedrag fra hjernen. Gresstrå er det man skulle vært, et som tålte sol og vind og regn og dalende snøkrystaller. Det som livnærte seg av bakkens vekst. Vi gjør det vi også, alle sammen. Vi har samtidig mer å styre, mer å ta kontroll over. Jeg er ikke klar for å vokse meg sterk.

23. april

Følelsene er varmere, lettere å forstå. Solen lyser så sterkt og klart, så sterkt at ingen kan gjøre noen annen motstand enn å ta opp smilehullene. Våren gjør meg sterkere, alt som buldret igjennom fra den kjølige høsten helt til solen kom fram igjen er klart til å leges, det lar seg omformes til jord og slipper de små frøene med vekst forbi forbi. Lar de spire bittesmå frø. Drikker eplejus og mangote på et gult, vasker pensler og hjertet på samme tid, har søkt jobb som guide i Munchs hus i sommer, jeg krysser fingrene for jeg er så innmari glad i Munch. 





Krokus og en rød kaktus

se så mange vakre planter, kaktuser og et fantastisk citrustre jeg kjøpte helgen som var. de står godt plantet i vinduskarmen så de får nok sollys og kjærlighet. havregrøt kokt med en most banan, noen spiseskjeer bakekakao (tips fra johanne) og litt vann med tørket aprikos og yoghurtnøtter er noe av det beste jeg vet om. frokosttips! havregrøt kokt med mange dryss kanel og eplebiter er også en favoritt, nærmest litt som eplemost.


jeg arvet en supersøt kattepus av min oldemor, det gjorde meg glad. hun som elsket katter så mye. 

Idag vandret jeg midt uti skogen blant alt det grønne og skjønne. prøvde å tråkke unna hvitveis og alt grønt men de var for mange, jeg ga etter og sank ned i jorden med dem. tråkket lett fra ben til ben og tenkte at jeg ikke gjorde noe som helst skade for jeg er en av dem nå. I ett med jorden. Om det ikke øsregner når påsken starter og dagslyset er på plass, så tar jeg med meg det halvferdige maleriet og maler det ferdig midt uti skogen med fuglekvitter og trærne som humrer ved min side. med ullsokker, mummitermos fylt med frukt-te og syltetøy på glass kan jeg sitte fra tidlig morgen til sent på kveld. jeg tror denne påsken blir bedre enn de fleste andre. 




for tiden vanner jeg planter, sykler i regnvær med en knallgul sydvest på hodet, går med en rød jakke med blomster på arvet av oldemor birgitte, lager hjemmelaget musli, melkefri is, rødbetburgere, fotograferer smålig, skriver lite, danser blant blomstene og klemmer trær. nyt den fuktige våren så lenge den er tilstede.

syvende april

jeg er bare: syk, ynkelig, menneske

også var det april og jeg tenkte at jeg ikke har vært dårlig på en måned (utenom to små dager) og hurra det er mer friskhet enn det jeg kunne forvente! itillegg har jeg mer ro rundt hjertet enn på lenge, helt til jeg faller dypt igjen.

plutselig var jeg skutt av små kanoner, jeg falt og gråt og alle stirret, jeg falt dypere og lillesøster måtte dra meg opp fra badegulvet fordi alt var vondt, svimmel, tanker, ingen stemme. satt i en sofa, tok hendene mine rundt en lilla pute, jeg glapp, ingen muskelstyrke, bevegelse eller stemme igjen. hundre spørsmål, grums, rusk og øyne som såvidt kan skimte silhuetter. grønnsakslasagne på en grå tallerken, pirket med en gaffel, dyttet med harde tak i lillesøsters skulder, et lite rop om hjelp, tar tyve skritt, hun tar raske skritt etter meg, faller igjen, pappa tar meg med hjem, tusen tårer nedover kinn og gulv. så sov jeg hele dagen, frem til kveld, jeg mestret å dusje, sov ti timer til og det gjorde ikke fullt så vondt dagen etter. 

(jeg er egentlig ganske glad og ikke så bitter som det jeg høres ut som jeg lover!! kroppen er bare litt kaputt når den er syk. god mandag)






har mistet minnekortet med de fleste bilder jeg har tatt i de siste, her er noen bilder fra spania istedenfor.


og her er litt akrylmaling fra min instagram. 

søvnfylte øyenlokk

01.04: når de små øyeblikkene har tikket lengre enn man lar øynene observere med tydelige øyenfang, som man kan fange i et enormt spindelvev. man har ikke lenger muligheten til å hente inn timene der søvnen forvandler alt til drømmer og kroppen hvilende. trøttheten lar øyenlokkene gli forsiktig igjen, som et eldgammelt fjernsynsapparat.

våknet 05.28 en søndag og jeg lister meg stille opp for å lage havregrøt og drikke et enormt glass med vann. hendene mine er som sylskarpe tornebusker som stikker for hver minste berørelse med frost på fingertuppene. når solen skinner holder jeg den ofte under ansiktet, folder dem med håndflaten ut, ser for meg at jeg blomstrer med fregner som dukker opp sakte men sikkert. utenom det legger jeg dem stille på fanget, beveger dem i sirkler. alt for at de skal våkne til liv igjen. 

timene er for store, små og for mange. for meg er de korte og trange.

de flyr avsted i en virvelvind, dette gjør meg blind.

lukker de søvnfylte øyenlokk igjen, de blir klistret i synets glans

med en vakker blomsterkrans.

 

i aprilmåned puster hvitveis mellom tærne og nakne føtter

vinden siver i forsiktige strømmer igjennom edderkoppspinn.  

de stikker opp mellom lilletå og storetå, de små som tilslutt lærte meg å gå

tok meg vel imot og lot meg lære, erkjenne, erklære, glemme

så fort jeg var fremme

var alt glemt, tok hendene omkring

en lyktestolpe som skinte stort ned i mitt hule fang

ingenting å gjemme, ingenting å glemme

små og store kjensler. jeg har hvitveis i ørene

dette er Dina, hun er like glad i fregner som meg og holde bøker tett inntil brystet



dette har vært mine siste dager, har møtt dina og aleksander, vandret rundt og rundt i oslo i evighetens karusell, sett på blomster, gått over en blomstereng med mange voksende trær, kjøpt planter på ikea, drukket te fra fin skinnende tekanne, tegnet bestemor på verandaen, i stuen, på kjøkkenet, huset hennes i alle vinkler på et bildet (alt var spontant og ble feilplassert, men det gjør meg ingenting), plantet kaktuser selv om det vil ta år før de vokser opp og snart våkner menneskene igjen som jeg gir en varm klem. 

slutten av mars måned

i løpet av en liten uke har jeg vært på tre museer, fremkalt bilder på mørkerom, vært på liebling og kafekos med johanne og for øyeblikket er jeg på besøk hos cameline. tidligere idag rullet det bilder over et lerret med høye lyder. gjemte mitt eget hodet under en enorm tekopp av redsel, tekoppen var ikke tilgjengelig, mine foldede hender var det eneste man kunne nå. litt senere tegnet jeg bort all redsel med en jente som badet i en tekanne og med en tekopp på hodet. det er fint hvordan man kan få alt som er farlig og skummelt til å bli godt.

det er små skarpe sprekker i vasken, stryker over dem i troen om at det er tynne hårstrå man kan plukke opp. assosierer det med sjeler og hjertets pulsering. høye hvite tak og vegger dukker opp i tankene. det dundrer utenfor, det eneste som kan berøres er den nedslitte trekrakken og vinduet uten gardiner eller vinduskarm. ruller seg sammen, lar fingertuppene gli over ribbein og slitte tøysko. stillhet til morgengry, søvnigheten tar oss igjen. 


Flower fairies of the summer

 det eneste stedet hodet mitt klarer å befinne seg er på en lys mintgrønn hodepute for å la den presse opp mot pannen. klarer ikke å formidle ord, de sier at jeg ikke har klart å si eller respondere noe i en uke. jeg nikker, legger meg tidlig og sent om hverandre, står opp tidlig uansett. som en mekanisk vekkerklokke som alltid dunker i bakhodet.

 om det er stabilt, rolig, i noen få dager, kanskje litt over en uke eller to, ikke sammenhengende men det er stor forbedring, mye lettelse, ingenting som tynger en ned konstant, hvert minste sekund. det rusker i sivet, små vibrerende bølgeskulv, alltid i nærheten, tror jeg forstår virkeligheten selv om jeg såvidt kan skimte den igjennom et tykt lag med tåke. nå klarer jeg derimot såvidt å komme meg opp på skolen, vil stoppe hvert halve minutt når jeg sykler nedover bakkene for å rekke bussen (dette er veldig unormalt for meg siden jeg liker meg relativt godt der). overrekker blomster og te i bursdagspresang, klarer såvidt å bevege hånden, må smile, krymper meg sammen, vil sove, gir en lang klem.

tar meg selv i å tenke "jeg tror folk liker deg, jeg tror du er verdsatt, håper det, fint du er tilstede" jeg tror det blir bedre, håper. om jeg skulle skrevet en bok skulle jeg skrevet om hvordan det er å være delt i to, hvordan det er å være skrudd og boltret fast i en murvegg men samtidig prøve å lirke seg ut med skarpe tråder for å nå livet i en hel bit. samt med noen fine øyeblikk innimellom som roer de store bølgene ned, hvert minste stormkast. 

denne boken dukket opp i postkassen min for en kort tid tilbake av flotteste Ragnhild! evig takknemlig, det gjorde meg riktig så glad. får fryktelig lyst til å sy lignende klær som dette, med de vakreste folder som jeg konstant kan danse rundt med:






denne lørdagen har bestått av rottekos, sjokolade, fire tekopper, teaterbesøk med fine venner og en liten tur på en billig kinarestaurant. det var veldig koselig.



Les mer i arkivet » Juni 2015 » September 2014 » August 2014
hits